DETTE ER DITT LIV er en spalte som dukker opp med ujevne mellomrom her på Nakenroting. Formålet er å eksponere de overeksponerte, grave i livene til personer som er en del av offentligheten og preger vår mediehverdag, men som allikevel ikke har oppnåd den myteomspunne statusen kjendis. Dette Er Ditt Liv forsøker å gjøre dem til nettopp det. Forrige spalte trakk fram en ukjent reklamehelt, denne uken er fokuset rettet mot vinnere av mislykkede realitykonsepter som ingen så på; dagen helt er Lars Haugen, vinneren av Villa Medusa, TV-Norges kortlivede flaggskip.
Sjeldent fotografi av Medusalars, her innsirklet
Hva synes du om Villa Medusa? spurte Dagbladet.no etter premieren og rullet terningkast 3. – VILLA MEDUSA DER ALLE ER VILLE I TRUSA!! svarte Eivind Grytøyra, og satte dermed fingeren på fenomener som kom til å dominere både realitykonsepter og nettfora i årene framover. Året var 2000, Internett var nytt og uprøvd, reality-TV likeså. Hjemme i stua på Notodden satt Lars Haugen. - Dette vil jeg være med på, tenkte han for seg selv. En gullsesong av Villa Medusa senere hadde han vunnet seg inn i alle nordmenns hjerter, men veien dit var lang og kronglete. Dette er hans historie.
Medusainnledning fra Sverige, Jeremy og Sofia er den dag i dag fortsatt ikke venner
Det var lite som tilsa at Medusa-Lars skulle klare å vinne en realityserie, og enda mindre bruke opp seierspengene på fjellklatring; under oppveksten i Hønefoss ble han en av de siste nordmennene som fikk diagnosen Polio, noe som resulterte i at han led under et betydelig fysisk handicap. Oppveksten var som følge av dette tung, og det var kun morens heltmodige innsats som sørget for at Lars klarte å komme seg gjennom en fullverdig norsk utdannelse. Gradvis slapp Polioen taket, og det var en lykkelig Haugen som kunne være hedersgjest i Rune Larsens Da Capo!, hans yndlingsprogram, sykdomsfri på sin 16-årige bursdag. Han hadde vokst ut av de fysiske hindringene, han var stor stjerne på Hønefoss sitt eneste landhockeylag, og under førstegangstjenesten imponerte han i så stor grad at han ble vervet til de norske KOFOR-styrkene som skulle holde orden i det krigsherjede Kosovo.
Polio forklart
Dette markerte et drastisk nytt kapittel i hans liv, i Kosovo ble han god kamerat med Jens, en ivrig entreprenør med eritreisk bakgrunn og en drøm om å slå gjennom i den steintøffe utelivsbransjen på Notodden, byen som aldri sover. Jens snakket høyt om planene for alle som ville høre, men bare Lars, utstyrt med den uendelige tålmodigheten en finner hos tidligere Poliopasienter, var villig til å lytte, lytte til fortellingene om 
hvordan Notodden var et utappet marked for festing og moro, med en befolkning som visste hvordan de skulle kose seg, men med et næringsliv som ikke klarte å ta vare på etterspørselen. For første gang følte Lars tilhørighet, det var som om skjebnen hadde bragt ham hit. Men skjebnen er en lunefull dansepartner: Noen måneder før de skulle sendes hjem ble Jens og Lars fanget i et bakholdsangrep. Kulene og granatene suste rundt dem begge, men Lars kunne trekke på lærdommen fra landhockeyen, og evnen til å løpe forholdvis fort krumbøyd. Likevel; igjen befant Lars seg i rullestol, kameraten Jens var død og troppsfører Skredervik mistet begge beina.
Desillusjonert befant Lars seg i et strengt treningsregime, i et forsøk på å få liv i beina slik at han kunne gå igjen. Ved en tilfeldighet havnet han i et eksperimentelt rehabiliteringsprogram, hvor klatring og klatrevegger aktivt ble brukt som treningsmetoder. Etter flere år med trening var Lars igjen fri fra jernstengenes grep. Han benyttet sjansen til å reise jorda rundt og bestige fjell, sammen med løytnant Skredervik, som hadde blitt hans gode venn under oppholdet på Hunderfossen Rehabiliteringssenter. Deres reise, og streben med å klatre opp fjelltopper over hele verden, inspirerte en da purung eventyrer, også han ved navn Lars, til å over ti år senere skape et grensesprengende tv-konsept som ikke skulle virke som fjollete grine-TV i det hele tatt.
Men det var Notodden, og drømmen om livet som utelivskonge som lokket, og snart om senn dro både han og Skredervik til bluesbyen, stedet der livet leves med hjertet utapå skjorta og gitaren på vrangen. Men oppstarten var tøff; mens Lars var ute og reiste hadde en rekke aktører etablert seg og gjort Notodden til stedet stjernene kom for å skinne. Å bryte gjennom utelivsisen med en whisky i begge henda skulle vise seg vanskelig, men det var i denne desperate situasjonen at Lars klikket seg inn på db.nos nettdebatt, en oase for alle som søker inspirasjon i hverdagen, og han leste om Villa Medusas første sesong, og om hvordan realitybølgen nå virkelig hadde kommet til landet. Snippesken ble pakket og Skredervik overtok driften, mens Lars skulle bruke tv-mediet som springbrett til å lansere en karriere som festfikser og en generelt kul kis man har lyst til å henge med.
Planen var en dundrende suksess, ikke bare viste Lars gjennom hele sesongen hvordan man kan feste ansvarlig og likevel ha det gøy, han ble et ansikt utad for alle de ungdommene som synes det var gøy å ta seg en øl, men mener det ikke er noe poeng å være oppe etter midnatt og få hele morgendagen ødelagt. Når programmet rullet over TV-skjermene ble baren, nå døpt om til Notoddy Bar and Hangoutplace, stappet full med realityfans som koste seg med deilige drinker og topp tv-underholdning. Når Lars endelig gikk til topps kunne jubelbrølet fra Notodden visstnok høres helt til Skien, og noen skrytepaver i Porsgrunn hevdet til og med at de hørte en lav brummende lyd når vinneren ble annonsert. Dessverre for Notoddy betød dette slutten for Haugens karriere som bareier, for under TV-serien hadde hans barndomskjæreste Eirill tatt kontakt, og mannen som hadde gjort det til en leveregel å ta hver dag ved hornene trakk seg tilbake for å nyte det stille familielivet.
Den legendariske firmafesten til Notodden Telerosa, selvfølgelig holdt på Notoddy
For et liv dette har vært, Lars! Kjempebra. Ikke bare har du opplevd mye, men du har levd livet til fulle hver dag, med opp- og nedturer og klare moralske lærdommer vi alle kan bli inspirert av. Dette livet er grunnleggende autentisk, 100% rørende, og nok et eksempel på hvordan virkeligheten er mye mer dramatisk enn selv den mest fantasifulle dagdrømmer kan tenke seg. Å lese om livet ditt er som å kjøpe en billett til tusenfryd, det er bare morsomt hele tiden. Fantastisk! Terningkast: 6.
