For en stund siden kom vi i Nakenroting i skade for å påstå at maur er det mest interessante dyret i verden. Mens maur utvilsomt er morsommere enn kjedelige dyr som hunder og katter, og milevis foran et uinteressant og stygt dyr som hest, er det likevel langt opp til dyrerikets mest spennende art. For å rette opp i det pinlige tilfellet av maurpropaganda, nyansere verdenssynet til våre lesere og bidra til å spre innsikt om havets ukronede konge rettes søkelyset denne uken mot ålen, verdens mest spennende dyr.
________________________________________
Når en ser for seg en ål tenker en at det er en helt vanlig fisk, om enn litt lang. Dette er fullstendig feil. Jeg vil gå så langt som å påstå at ålen er det største mysteriet naturen har skjenket oss, med et liv som er uhyre interessant. Mysteriet rundt ål har plaget mennesket i hele vår historie, førstemann til å innse hvor spennende dette er var Aristoteles: Etter intensive studier konkluderte han med at ålen ikke kunne forplante seg, men istedet var personifiseringen (ålifiseringen, hoho), av gjørme. Hans kontroversielle påstand var nemlig at de oppstod spontant i gjørmen og skjøt opp derfra, grunnen er nok at ålen bor i hull i nettopp gjørme i bunnen av elver, likevel var Aristoteles sin forklaring så god at det var sett på som det ypperste av ålforskning i over 2000 år. Noen bedre forklaring kom ikke før 1900, da ålens livssyklus for første gang ble dokumentert.
Det mest fascinerende med åler er nemlig det snåle livet de lever. Alle åler blir født i et område i Atlanterhavet som kalles Saragossahavet, uten at noen helt vet hvorfor. Etter at de er født ser de ut som små gjennomsiktige marker, og de driver med golfstrømmen til de når kysten flere måneder senere. Når de kommer til kysten oppdager de bittesmå markene at vannet blir mindre salt, og de blir til gulåler. Nå drar de opp i elver for å spise seg store, noe de kan holde på med i 10-20 år. I denne fasen har åler blitt fanget av mennesker og sluppet ned i brønner for å sørge for at vannkvaliteten holder seg bra, ålen spiser nemlig alt av gnagere og insekter som detter nedi. Når ålen har spist seg stor nok finner den ut at tiden er inne for paring, for ålen er dette ekstra vanskelig: Ålen må nemlig tilbake til Saragossahavet, opptil 700 mil fra der den nå befinner seg, heldigvis er ålene ekstremt potente og har en kjønnsdrift som overgår alle andre dyr. Behovet for å elske med andre åler er så sterkt at de kan bukte seg gjennom gresset over lengre avstander. Veien er likevel veldig lang, og for å klare den ser ålen seg nødt til å SPISE SEG SELV, mens den svømmer. Åjada, i flere måneder drar ålen på havdypet og spiser seg selv innenfra mens den bruker all energien på å svømme og produsere egg/sperm. Dette er så mystisk at Sigmund Freud dissekerte hundrevis av åler for å finne kjønnsorganene, men til ingen nytte; de blir nemlig ikke lagd før under denne reisen. Stakkars Sigmund ble så fortvilet at han ga opp marinebiologi og forsket på andre ting i stedet. Når ålen endelig er framme igjen ved Saragossahavet består den nesten bare av forplantningsvæske som den spruter ut i havet før den dør. Dedikasjon.
Åler som svømmer i gatene i New Zealand, på vei til å ha deilig ålsex:
Det de fleste forbinder med ål, nemlig den elektriske ålen, er egentlig ikke en ål i det hele tatt men en underart av fisketypen «knilefish». Dette er selvfølgelig elitistiske definisjoner marinebiologer kan kose seg med, men som ikke trenger å angå oss andre. Den elektriske ålen produserer elektrisitet gjennom et sett med organer som fungerer på samme måte som et batteri, på denne måten klarer ålen å skape en elektrisk impuls kraftig nok til å ta livet av et fullvoksent menneske. Elektrisiteten blir brukt til jakt, der ålen «skyter» en elektrisk ladning mot byttet, ladningen er lammende og ålen kan kose seg med maten i fred. En voksen ål kan produsere strøm i over en time uten å vise tegn på å bli sliten hvis den føler seg truet. Til daglig finnes denne varianten av ål i Amazonas hvor den spiser mindre fisker og andre smådyr, den er uhyre populær blant samlere, men tilsvarende vanskelig å fange grunnet det effektive forsvarssystemet.
Dessverre er vår alles yndlingsdyr truet, menneskelig inngripen har fått ålbestanden til å synke betraktelig, løsningen er utbyggingen av fiskeinfrastruktur. Ålen, som det lynskarpe vesenet det er, har nemlig lært seg å anvende både trapper og heiser. Åltrapper og ålheiser settes nå opp i vassdrag over hele Europa, resultatene er glimrende.
Åler har kanskje ikke komplekse samfunn og narkotikaavhenige billefiender, slik som maur har. Istedet lever ålen hver dag et avsindig spennende liv, fullt av forandring, utfordringer, sinnssyke mysterier og en drivkraft til å parre seg som ingen andre dyr har. Det er et jordnært dyr som er fascinerende ikke på grunn av fancy BBC-dokumentarer og storslåtte arrangementer, men i det stille, i hverdagen. Hvis ålen hadde hatt lyst til å ha slaver hadde de hatt det for lenge siden. Sjarmerende dyr som vet at det de gjør er unikt og spesielt og at de ikke trenger britiske naturvitere for å få det fram, i motsetning til de pompøse skrytepavene maur, som får ufortjent mye skryt, og som egentlig aldri har gjort en ordentlig dags arbeid. Maur er det også utrolig mange av, i motsetning til ålen, som virkelig trenger all hjelpen den kan få, maur har ødelagt utallige pikniker, noe ålen aldri kunne funnet på og ikke minst ser man maur hele tiden, hvem vet hva ålen finner på mens vi ser en annen vei? Bygg åltrapper og ålheiser folkens, alle monner drar. Ålen bare gjør alt selv og kjører den helt ut, beinhardt, når sjansen byr seg. Det er bare sånn ålen lever, hver dag og hele tiden; ekstremt, uanstrengt og helt på grensen.
Noen ekstra ålfacts:
- Åler kan svømme bakover og forover.
- Blodet til ålen er giftig, men med rett tilbereding vil toksinene brytes ned, noe Japanerne har oppdaget ettersom ål er en delikatesse i japansk mattradisjon.
- Murenen, den mest kjente typen ål, kan knyte seg selv fast til objekter på havbunnen for å ha bedre feste når de river byttet sitt i filler.
- Ål er også et sted i Hallingdal.
