Forrige onsdag var en helaften av de sjeldne på Sentrum Scene; Rise Against kom på besøk, og med seg hadde de Architects og Touché Amoré. Nakenroting tok en prat med Architects-Tom om den kommende plata, livet som oppvarmingsband, og om å bli tvunget til å suge corporate cock.
_____________________________________________
Velkommen tilbake, dere var her for seks år siden?
Ja, med The Chariot. Vår første europaturné. Jeg fikk sjokk når jeg ble fortalt det, jeg kan ikke tro at vi engang spilte konserter for seks år siden! Vi sov på madrasser som vi la utover scenen!
Hvordan har turnéen vært så langt?
Den har vært veldig bra, det er noe annet nå enn det var for seks år siden! Det er kult å spille store konserter hver kveld, men det hadde jo vært helt bortkastet hvis Rise Against-fans hadde hatet oss, og jeg trodde, siden vi er ganske mye mer heavy enn de andre banda på plakaten, at folk ikke kom til å digge det, men det har gått mye bedre enn jeg trodde, så jeg elsker turnéen så langt!
Dere er ute med ny skive, Daybreaker, i mai?
Den er en evigvarende prosess, vi kommer aldri til å bli ferdig.
Men datoer og sånt er satt?
Jaja, vi fikk labelet til å sette datoen tidlig sånn at vi kunne cruise forbi vanlig deadline og egentlig bare bekymre oss over at alt må være ferdig til da. Men det har gått ganske bra, vi har hatt en konsentrert periode med skriving. Og vi hadde en klar idé om akkurat hva vi ville gjøre, ikke bare ”ok, vi gjør dette” og så slenge på en teit ballade eller noe, vi har hatt en klar visjon om hva slags band vi har lyst til å være, noe vi egentlig aldri har hatt før. Det gjorde det nødvendigvis ikke lettere å lage plata, men det var fint å ha noen klare rammer. Og plata er ikke all heavy. Det er noen softere sanger, men alt er gjennomgående litt mørkere. Gleder meg uansett veldig til å få den ut!
Debutalbumet Nightmares karakteriseres som en klassisk mathcore-utgivelse, mens fjorårets The Here And Now stilmessig plasserer seg ganske langt unna det. Man kan si at Architects, fra debutplata til nå, har beveget seg mot et mer tilgjengelig uttrykk, med mindre komplekse rytmer, færre temposkifter, flere rolige partier og ikke minst refrenger som synges, ikke skrikes.
Hvordan vil Daybreaker plassere seg i denne albumrekken?
Den er nok verken Nightmares eller The Here And Now, men heller en mer åpenbar oppfølger til Hollow Crown (tredje skiva, red. anm.) enn det The Here And Now var. En videreføring av den definerende sounden fra den tiden, mer enn det The Here And Now var. Jeg ville egentlig bare tilbake til å være et aggressivt og heavy band. The Here And Now er en ærlig plate, men når jeg tenker tilbake så var jeg ikke på langt nær så stoka på den som jeg var på Hollow Crown. Så vi har prøvd å få tilbake litt av den følelsen vi hadde etter vi lagde Hollow Crown. Det er nok vanskelig for folk å like alle albumene våre. Jeg blamer dem ikke, jeg liker ikke alle selv. Noen band gjør det samme om og om igjen og det fungerer for noen, som Motörhead, de kan ikke begynne å endre greia si nå, mens andre band ender opp med å male seg selv inn i et hjørne fordi de hele tiden prøver å rekonstruere ”den perfekte første- eller andreplata”. For den type band så vil det nok være lurt å prøve noe nytt. Men jeg forstår at når du har skapt deg et varemerke, så det kan være farlig å bevege seg utenfor det.
Hvertfall fra et business-perspektiv.
Absolutt, og det hater jeg veldig. Vi blir ofte fortalt at vi gir ut album for raskt, at vi har gitt ut for mange album og det synes jeg er bullshit, det er plateselskapets måte å tenke på, slik at de kan maksimere salget. Tanken om at folk må vente lenge på neste utgivelse fordi det på en eller annen måte bidrar til at flere kommer til å kjøpe det. Fuck det, jeg spiller ikke i band for å hjelpe en bedrift med å maksimere salg. Businessdelen kan være jævlig irriterende. Når vi lagde The Here And Now snakka alle om hvordan vi kunne komme på radio og sånt, jeg ble, og er, jævlig lei av det, jeg hater den delen av å spille i band.
Blir det noen festivaler i Skandinavia til sommeren?
Ingen, dessverre! Business igjen! Vi ble fortalt at vi ikke skulle, at vi ikke burde. Vi sa at vi ville, vi har et nytt album, men det er tydeligvis ikke en god idé, så nå har jeg ingenting å gjøre i hele sommer.
Da må du skrive et nytt album igjen, for å irritere!
Nettopp! Og da kommer de til å si at den kommer for raskt, men da kan jeg skylde på dem, fordi det var de som ga meg en sommer uten noe annet å gjøre enn å skrive en ny plate.
Hva betyr Daybreaker?
I det siste har jeg lest en del om moral og om religion som en moraldefinerende greie, noe jeg synes er helt feil. En av Nietzsches bøker om nettopp dette heter Daybreak, jeg har ikke lest den, men tenkte at det er et kult navn, men Saves The Day har nettopp gitt ut et album med den tittelen, så vi kunne ikke kalle den akkurat det! Men jeg ser for meg at en Daybreaker er en som lever sitt liv uavhengig av penger og religion, en som ikke lar dét avgjøre om man er lykkelig, siden alt det der egentlig bare er bullshit. Det fører kun til splittelse og krig. Jeg skjønner at religion kan være til hjelp for mange, men man trenger det egentlig ikke. Og når alle skjønner dét blir det kanskje lettere å bidra til å rette opp i noe av alt det som går galt i verden i dag.
Fokuserer tekstene også på dette? Er det du som har skrevet?
Ja. Det er for det meste jeg som har skrevet tekster til denne plata. Jeg har aldri gjort det før, men hadde en mer politisk frame of mind enn jeg har hatt tidligere, jeg følte at jeg virkelig ville skrive om slike temaer. Så jeg gjorde det, og det var greit for Sam (vokalist, red. anm.). Jeg ville bevege meg bort fra å alltid ha personlige tekster, no disrespect til Sam eller andre som fokuserer på det, men det blir litt selvopptatt, for det er ikke vanskelig å få med seg hvor mange problemer det er i verden og som burde tas tak i og belyses, men folk skrur på nyhetene og ser fattigdom, og så skrur de av og begynner å klage over en forkjølelse eller noe.
http://www.youtube.com/watch?v=CmOrHwWbQ0c
Hvordan er det å varme opp for et av verdens største punkbands?
Helt absurd. Det er rart at vi kan spille med et supermelodisk punkband med svære refrenger, og publikum responderer bedre på oss enn når vi spiller med hardere band! Publikum på denne turnéen virker veldig mottakelige for noe som for dem kanskje er nytt og annerledes, så det er veldig kult.
Blir de sure hvis de ser dere spise kjøtt?
Haha, vi er faktisk vegetarianere hele gjengen. Noen av oss er vegan, men hvis vi spiser kjøtt så er det fisk. Men jeg ser folk i crewet deres spise kjøtt, jeg tror ikke det er et problem.
Rise Against befinner seg jo egentlig i en helt annen sjanger enn dere. Kommer dette klart til uttrykk blant publikum?
Ja, definitivt. For å være ærlig så tror jeg at hvis noen som kommer på konserten liker oss så er det helt tilfeldig. Jeg tror mange kids som liker oss ikke ville gått for å se Rise Against. Det er stort sett svære arenashows, så folk som egentlig vil se oss tenker sikker at det er bedre å vente til vi skal headline en klubb eller noe. Så vi spiller for en helt ny crowd og liker utfordringen!
Jeg vil påstå at Norge ikke har en særlig veletablert metalcore-scene, hvertfall hvis man sammenligner med andre europeiske land og…
Tyskland!
Ja, særlig Tyskland! Er det annerledes å turnere i Norge, eller Skandinavia generelt?
Ja, vi har dessverre ikke turnert så mye i Skandinavia. Vi har spilt på Hove to ganger, det har vært veldig bra, men man legger jo merke til at de heavy banda har en mindre crowd enn de har på andre europeiske festivaler. Men det gjør ikke nødvendigvis noe, for entusiasmen er der definitivt selv om publikum er færre i antall!
Mens Oli Sykes har blitt verdenskjent rockestjerne og et nasjonalt ikon, er han mer eller mindre ukjent i Norge. Hvis noen som ikke tilhører kasten prepubertal groupie med interesse for tatoveringer mot formodning skulle ha hørt om ham, synes de mest sannsynlig at han ser helt jævlig ut (noe de har rett i) og at han lager trendy drittmusikk for emokids. Architects opererer grovt sett også innenfor dette segmentet av metal.
Opplever dere at musikken deres ikke blir anerkjent av for eksempel old school metalheads?
Absolutt, hele tiden, men det er ikke bare dem, hvem er det som egentlig liker oss? Vi er ikke knyttet til en spesifikk gruppe fans. Uansett hvem vi turnerer med er vi enten for heavy eller for soft, for mye av det ene eller for lite av det andre, det er ikke nok breakdowns, det er alltid noe som er feil. Kanskje det er fordi vi er dritt, og noen ganger tenker vi det, for det er ikke bare metalheadsa, det er stort sett ingen som skjønner seg på oss. Men man får vel bare keep going og håpe at man etter hvert finner sin plass, noe vi kanskje har gjort i England, men at det forhåpentligvis kan skje andre steder også. Men på grunn av dette kan vi turnere med mange forskjellig typer band, vi er bare aldri perfekte for noen av dem.
Avslutter med verdens beste musikkjournalistiske spørsmål: Hvis du kunne velge mellom alle band i verden, hvilket band ville du helst ha spilt i?
Jeg hadde virkelig digga å spille i Bon Iver, det hadde vært fantastisk og veldig annerledes. En utrolig dyktig gjeng, mye bedre enn det bråkete greiene her. Det er ikke noe bullshit i den musikken der, den bare er det den er, og er dritbra.
http://www.youtube.com/watch?v=P3IFDl1pxb8&feature=related
Tom ble som seg hør og bør utsatt for en 10 kjappe™.
1. Ski vs. snowboard
Aldri prøvd noen av delene. Men snowboard. Tror jeg hadde viklet bena inn i hverandre på ski.
2. Beatles vs. Stones
Beatles.
3. Heis vs. rulletrapp
Rulletrapp. Bare så jeg ikke fremstår som en lazy bitch.
4. Mayhem vs. Burzum
Egentlig aldri hørt på noen av dem.
Jeg stod å ventet utenfor her med han ene fra Mayhem, Necrobutcher!
Da får det bli Mayhem. Necrobutcher? Fuckin hell, jeg heter Tom. Haha!
5. Vin vs. weed
Vin, any day.
6. Danmark vs. Sverige
Sverige.
7. NWA vs. Wu Tang Clan
NWA.
8. Rihanna vs. Lady Gaga
Synes faktisk Gaga er en talentfull musiker, får bli henne.
9. Ibsen vs. Shakespeare
Hvem er han første?
En norsk dude.
Burde vel velge Shakespeare, men har ikke lest noe av greiene hans. Fuck han, tar han norske.
10. Phil Collins vs. Peter Gabriel
Det er helt utrolig hvor mye tid jeg har brukt på å være på turné med folk som tror at Easy Lover er en sang som ingen har hørt før, når den faktisk er en av de mest overspilte låtene ever. Så Peter Gabriel.
